Kvinner slår like mye, eller mer enn menn…

…var en av flere påstander, en av mine lesere fremsatte i kommentarfeltet på mitt blogginnlegg av 30.08 – “Din jævla drittunge”. Det er en utfordrende påstand, og jeg lovte å svare i et eget blogginnlegg. Leseren ga uttrykk for at han er skuffet over den ensidige fremstillingen av voldsproblematikken, og han viste til artikler og forskning som han mente underbygger påstanden. Videre mente han at kvinner er det kjønn som slår egne barn mest. Han var også av den oppfatning, at kvinner ofte ble unnskyldt med at de tilbringer mest tid med barna. En annen påstand, om at kvinner oftere slår egne jentebarn enn egne guttebarn, ble også fremsatt. Jeg vil besvare alle påstander, men ser meg nødt til å gjøre det i flere blogginnlegg.

 

Før jeg går i gang vil jeg på nytt få takke dere lesere for både ris og ros. Det oppleves som motiverende og det sørger for debatt som retter ekstra fokus rundt voldsproblematikken, og det synes jeg er en heldig konsekvens. Tusen takk! <3

Deretter vil jeg kort få presisere et par små ting. Det ene er, at jeg slett ikke opplever det som avgjørende hvem som slår. Om det er kvinner eller menn, selv om tematikken er nødvendig å kartlegge. Skadeomfanget er jeg derimot veldig opptatt av, i tillegg til at vold er straffbart og medmenneskelig sett totalt forkastelig.

 

Jeg vil i det følgende forsøke å undersøke en av de tre påstandene jeg viser til ovenfor, nemlig hvorvidt kvinner er det kjønn som slår mest, i et forhold mellom kvinne og mann. De to neste påstandene vil jeg som sagt belyse i egne blogginnlegg. Følg derfor gjerne med de neste par dagene! Jeg kan ikke love noen fasitsvar, men jeg kan love å sette meg godt inn i tematikken. Hvorvidt kvinner er det kjønn som slår egne barn mest, og i hvilken grad de slår sine egne jentebarn mer enn guttebarna, kommer jeg altså tilbake til. Jeg vil i tillegg ta stilling til i hvilken grad unnskyldninger, som at kvinnene tilbringer mer tid med barna får noen betydning.

 

Jeg vil i hovedsak bygge mine små undersøkelser på nyere og norsk forskning, ettersom jeg anser den for å være representativ i forhold til nåtidens faktiske forhold. Vi må kunne anta at både dagens parforhold og dagens familiekonstruksjon forholder seg noe annerledes, enn for eksempel i 1975. Jeg vil ikke i særlig grad argumentere hverken for eller i mot leserens standpunkt, da jeg som nevnt synes at vold uavhengig av hvem som slår, er en ugjerning vi på ingen måte kan akseptere i samfunnet lenger. Det aller viktigste og mest sårende er jo nettopp opplevelsen av, at mennesket man er aller mest glad i og som står en nærmest, har begått et alvorlig svik. I tillegg har vedkommende begått en straffbar handling, og i de aller fleste forhold synes jeg strafferettslige konsekvenser bør håndheves.

 

Er kvinner det kjønn som slår mest, i et forhold mellom kvinne og mann?

Det aller første som slår meg, er at for å kunne drøfte en slik problematikk – vold og kjønn – utover å telle antall menn og kvinner utsatt for vold, må vi å se nærmere på meningen bak slagene. Er det ikke motivet bak volden som blir det sentrale? Hvorfor slår en voldsutøver? 

 


 

Vi vet for eksempel at i mange land slår menn konene sine for å kontrollere dem. Kan det kanskje være så enkelt som at kjønn kommer til uttrykk i den meningen volden gis, og at volden brukes til å påvirke? Ettersom menn biologisk sett er sterkere enn kvinner, er så den muskulære kraften deres måte å påvirke kvinnen på? Kan man overhodet betrakte voldsproblematikken som kjønnet, fordi en mann slår en kvinne? Vil problematikken likeledes fremstå som kjønnet, dersom kvinnen slår mannen? Først fant vi jo ut at det er menn som slår. Men etterhvert har det fremkommet at også enkelte kvinner slår menn. Og nei, da er ikke problematikken kjønnet lenger, fordi begge kjønn slår. Dersom volden derimot handler om kjønnsnormer, og om opprettholdelse av kjønnsnormene, så er volden kjønnet. Slår menn fordi de vil understreke at de er menn, og sterkere enn kvinnen? Hva med kvinnene? Slår de for å understreke at de er sterkere en mennene? Tallene på verdensbasis, indikerer faktisk at det hovedsakelig er menn som slår kvinner.

 

På nasjonalt plan har imidlertid NKVTS gjennomført flere forskningsprosjekter om vold i nære relasjoner med en samfunnsvitenskapelig innretning, der kjønn inngår som et viktig aspekt. Her fremkommer at maktrelasjonen er helt sentral i forståelsen av vold, og at forholdet mellom kjønn, makt og vold er viktig. Likevel har man beholdt en kritisk holdning til påstanden om at vold primært studeres ut fra teorier om menns makt i forhold til kvinner. Voldsforskningen viser til et stort behov for interseksuelle analyser av hvordan kjønn, sosial klasse, seksualitet, etnisitet, alder og funksjonsevne påvirker og samvirker, hva både utøvelse av og utsatthet for vold angår.

 

Omfanget av vold i nære relasjoner i vårt land er ikke godt nok kjent, men det meste av forskningen som er gjort handler om menn som mishandler kvinner. At også menn utsettes for vold, er imidlertid blitt et faktum, men det har vært vanskeligere å få gjennomslag for. Vold kan enklest forklares med enhver fysisk makt for å skade andre. Innen voldsforskningen legges imidlertid en videre definisjon til grunn, som omfatter alt fra å smelle med dører og knuse gjenstander, ydmyke og true, slag og spark, seksuelle overgrep og krenkelser og latent vold, det vil si å indirekte true med mer vold. Sist men ikke minst, har vi motvold, der den svake part tar igjen.

 

 

De fleste forskningsrapporter om fysisk og psykisk vold, handler om menns vold mot kvinner. Men også kvinner mishandler sine mannlige partnere, og her eksisterer utvilsomt store mørketall. Men det faktum at mørketallene preger volden mot kvinner også, er heller ingen hemmelighet. I 1975 ble det skaffet til veie dokumentasjon for at også menn utsettes for partnervold, i en stor amerikansk spørreundersøkelse. Her viste det seg, at flere menn enn kvinner oppga at partneren hadde brukt fysisk vold mot dem. Parallellt, uttalte flere kvinner enn menn i undersøkelsen, at de hadde utøvd vold mot sine partnere. Spørsmålet blir i denne sammenheng hvor representativ undersøkelsen kan anses å være, i henhold til hvor undersøkelsen ble gjort (Amerika), når den ble foretatt (1975) og type materiale (spørreundersøkelse). Vi må nok kunne anta at både dagens parforhold og dagens familiekonstruksjon forholder seg noe annerledes, enn for eksempel i 1975. Dette med tanke på at kvinner i dag, langt sjeldnere er hjemmeværende og i langt større grad er representert i arbeidslivet. Menn og kvinner deler som oftest på de økonomiske forpliktelsene, og i henhold til likestillingstematikken har kvinner i stor grad styrket sin tilstedeværelse i samfunnet, og menn sin tilstedeværelse i familien. Det anser jeg for å være utslagsgivende i forhold til både partner- og familiedynamikken, samt i oppdragelsesøyemed. I tillegg tror jeg samspillet forøvrig, gjennom forventninger fra omverdenen og fra hverandre, har mye å si. Årsakene til vold synes å være kompliserte. Ofte kan de heller ikke knyttes til en faktor alene, men er summen av flere faktorer, som for eksempel økonomi, venner, omgangskrets, sjalusi, sykdom, rus og tap av kontroll. Ikke minst læring. Arv og miljø.

 

Tar vi for eksempel utgangspunkt i at kvinner og menn i dag, deler både de økonomiske- og familiære forpliktelsene, vil kanskje nettopp disse medføre utfordringer? Har paret dårlig råd? Er kanskje en av partene arbeidsløs? Samfunnet skaper ikke sjelden forventninger til hva livet skal by på av materielle goder. Kan disse innfris? Er de månedlige kostnadene overkommelige? Eller føler man seg utilstrekkelig og til enhver tid i konkurranse med familie, venner og naboer? Jeg personlig, tror økonomi er én av flere elementære faktorer. Det å ikke være i stand til å betale regninger, det å ikke kunne servere middag hver dag og det å ikke kunne tilby barna minstemålet av det de andre barna mottar, kan være frustrerende. Det kan medføre at paret bebreider og ansvarliggjør hverandre.

 

Det første dokumenterte drap i menneskenes historie ble begått i sjalusi. Kain drepte sin bror fylt av hat og sjalusi jf. 1. Mosebok 4:1-8. Sjalusien kommer i flere forkledninger og den kommer i flere forskjellige selskap. Det kan være sjalusi på partner, på naboer og venners sosiale status, eller også kollegaers status i arbeidslivet. Sjalusien kan utløse både frustrasjon og dårlig selvfølelse, som igjen kan bli en medårsak til vold. Sjalusi har siden tidenes morgen vært et problem i mange relasjoner, den mellom kvinner og menn er absolutt intet unntak.

 

Det er veldokumentert at rus og vold henger sammen. Alkohol- og stoffmisbruk svekker den fysiske og mentale helse og hemmer kontrollsentrene i hjernen. Det kan føre til at en som er påvirket, lettere kan reagerer aggressivt og med vold. Krisesentrene rapporterer om at der det forekommer vold, er ofte utøver, offer, eller begge parter beruset. I de aller fleste rusrelaterte voldstilfeller er det alkohol det dreier seg om. Dette er imidlertid også noe miljø- og aldersbetinget.

 

Vi mennesker kan bli syke, vi kan få en nedsatt arbeidsevne, som medfører tap av økonomi. Vi kan få en nedsatt funksjonsevne, som har innvirkning på de daglige gjøremål, som igjen kan bli ekstra belastende på den andre parten. Det kan også være et sykt barn som er opphavet til frustrasjonen. Sykdom er ikke alltid så enkelt å akseptere, i tillegg kan vi føle oss skyldige, utilstrekkelige og maktesløse. Sykdom er uten tvil en kilde til sorg og frustrasjon.

 

Men dersom vi ser på alle de ovennevnte faktorene, vil de aldri bli mer enn nettopp det, elementer av et mer nyansert bilde. Faktorene blir i stor grad brukt som en unnskyldning på volden, men de kan ikke brukes som noen fullgod forklaring. Mange mennesker utsettes akkurat de samme frustrasjoner og fortvilende livssituasjoner, uten å heve en hånd. Hvorfor løser så andre utfordringene med vold da? Jeg personlig, tror at opphavet ditt spiller en avgjørende rolle. Jeg mener med det, hvilke forhold både voldsutøveren- og den voldsutsatte selv er blitt eksponert. Ut fra psykologiske undersøkelser, fremkommer at særlig menn som selv har vært utsatt for vold, har en lavere terskel for å utøve vold. Kvinner som har vært utsatt for vold, har en lavere terskel for å innordne seg nye voldelige forhold. Begge dele kan begrunnes med en lav selvfølelse og en iboende skyldfølelse. Menn karakteriseres spesielt med den lave selvfølelsen, som de forsøker å skjule med en overdreven maskulinitet. Volden er dermed blitt et tillært element, fordi vold allerede er et anerkjent middel til å regulere de mellommenneskelige forhold.

 

I 2002 ble det for første gang i Norge kartlagt hvordan kvinner og menn håndterer konflikter og bruker vold i parforholdet. Resultater fra NTNU i Trondheim, tilsa at 24 prosent av 158 kvinnelige studenter hadde gått til fysisk angrep på sin partner i løpet av det siste året. Året etter fremkom ny dokumentasjon fra NOVA, om at unge menn oftere rammes enn unge kvinner, av de mildere former for partnervold. Gjennomsnittsalderen ved undersøkelsene var imidlertid 22 år og et mindretall av deltakerne i undersøkelsen var gift eller samboende. Det er viktig å merke seg. En interessant detalj i undersøkelsene, var at menn og kvinner som selv er utagerende, også er mer utsatt for vold enn andre. Volden må likevel sies å ha en annen mening innenfor rammene av etablerte parforhold. Ulikt de unges kjæresteforhold i undersøkelsen, handler langvarige samliv om nettopp de forpliktelser, eller faktorer, vi tidligere var inne på, som økonomi, venner, omgangskrets, sjalusi, sykdom, rus og tap av kontroll. Ikke minst felles barn, kanskje også dine og mine.

 

Det å etablere en konklusjon på hvilket kjønn som slår mest, tror jeg er en nærmest umulig oppgave. For det første regjerer altfor mange mørketall, både hva utsatte kvinner og utsatte menn angår. Jeg opplever i tillegg forskningsmaterialet som uoversiktlig, ettersom jeg ikke finner bruk av forskningsmateriale der alle de ovennevnte faktorer er tatt hensyn til. Jeg, rent personlig, tror at den tillærte måten å løse konflikter på, sett i sammenheng med faktorer som blant annet økonomi, sjalusi, rus og tap av kontroll er helt avgjørende. Jeg finner også støtte for min teori innenfor psykologien og fra statistisk arbeid gjort av blant annet Bufdir. Dersom du har lært at vold kan regulere de mellommenneskelige forhold, forsøker du kanskje nettopp det, når selvfølelsen er lav? Ser du nettopp den oppfatningen i sammenheng med at utsatte menn gjerne utsetter, og utsatte kvinner gjerne innordner seg, så vil vi muligens få en indikasjon? Men som vi vet, er samfunnet dynamisk og det er vi mennesker også. Jeg kimser slett ikke av undersøkelsen foretatt ved NTNU. Den var riktignok foretatt av unge mennesker, uten de forpliktelsene seg i mellom, som gjerne utløser de alvorlige konfliktene. Det til tross, synes jeg resultatene av undersøkelsen trekker i retning av en ny dynamikk kvinner og menn i mellom. Kanskje som et resultat av likestillingen? Kvinner lar seg ikke krenke mer, så de slår tilbake? Jeg vet ikke. Kan det muligens oppfattes som motvold? Eller kan kvinner, på lik linje som menn, bruke en tillært måte å løse konflikter på? Kan det være at kvinner i dag er mer utagerende? Slamres det mer med dører? Knuses det mer glass? Klypes det mer? Lugges det mer? Er menn generelt sett mer utsatt for den milde volden enn før? For dessverre rapporterer landets krisesentre om, at tendensen fremdeles er at menn som står disse kvinnene nær slår oftere og hardere enn før. Dette medfører at det fremdeles er kvinner og barn som må flykte fra hjemmet, for å redde egne liv. Det foreligger ikke den samme rapporteringen hva menn og barn angår. I alle fall ikke ennå. 

 

Jeg vil rett og slett konkludere med at vold i nære relasjoner, uavhengig av om kvinner slår menn, eller menn slår kvinner, er uakseptabelt. Dette er et stort samfunnsproblem, og vi må få bukt med det. Ikke minst med utgangspunkt i det anerkjente begrepet vold avler vold. Vi kan ikke lære våre barn, at de skal løse sine fremtidige konflikter med vold, uavhengig av om vi oppdrar guttebarn eller pikebarn og uavhengig av om det er slik vi lærte det. Vi er nok bare i startgropa, og har en lang vei å gå.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne, dersom du synes innlegget var opplysende. <3

 

Kilder: Helsedirektoratet, NKVTS, Forskning.no, Krisesentersekretariatet, Forskningsrådet, Statens Barnehus, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet etc.

Gi meg en blomst mens jeg lever…

“Gi meg en blomst mens jeg lever så øyet kan frydes ved den, for øyet mitt ser ei de blomster du legger på kisten min hen.”

 

Jeg har ikke kunnet slutte å tenke på sangtittelen siden jeg leste den i et annet blogginnlegg for en tid tilbake. Vakre tanker ble beskrevet, om det å unne andre og seg selv en liten oppmerksomhet i hverdagen, hvor stor betydning det kan ha. Skillingsvisa har etter det funnet tilbake til meg hver eneste dag. Gi meg en blomst mens jeg lever – et mektig utsagn og det tar litt pusten fra meg. Jeg tror imidlertid jeg har litt andre preferanser til tittelen på visa, enn bare den buketten i hverdagen. For min del, har det faktisk litt med liv og død å gjøre. De helt nødvendige godene i livet.

 

“Gi meg et smil mens jeg lever, kom mot meg forstående mild. Når jeg er blitt senket i graven da trenger jeg ikke ditt smil.”

 

Mormor var mitt store forbilde. Jeg bodde store deler av barndommen hos mormor og har fått gleden av hennes livsfilosofier, verdier og moral. Ikke bare fikk jeg nyte dem, jeg har fått arve dem. En gledelig konsekvens av å tilbringe så mye tid med en klok og erfaren person, som jeg fikk med min mormor. Når noen gjorde henne urett og når hun følte seg dårlig behandlet, da nynnet hun tittelen på skillingsvisa, “Gi meg en blomst mens jeg lever.” Jeg tror hun tenkte, at det å angre seg etter hun ble borte, rett og slett var forgjeves. Da fikk man jo aldri sagt det til henne, og nettopp det var det hun anså som så viktig.

 

 

“Elsk meg mens jeg ennå lever og hjertet om kjærlighet ber, har døden først lukket mitt øye, jeg ber ei om kjærlighet mer.”

 

Hun fortalte meg alltid, at det ikke var viktig hvor ofte jeg besøkte graven hennes etter hun døde, men hvordan jeg forvaltet minnene jeg hadde etter henne. At hun fikk være i tankene mine var det viktigste for henne, og det kunne hun være hvor som helst. Gi meg en blomst mens jeg lever sa hun, kom å besøk meg så ofte du har tid og lyst. Tilbring tid med meg, ba hun. Hennes filosofi og verdier lever videre gjennom meg, og hun er med meg i tankene hver eneste dag. Fordi jeg ga henne en blomst mens hun levde, fikk jeg så mye tilbake. Jeg tilbrakte så mye tid jeg kunne med henne. Men det var ikke bare meg hun nynnet sangen til. Dersom hun ble gjort urett, sa hun alltid gi meg en blomst mens jeg lever. Hun hadde fortjent så mange flere blomster min kjære mormor.

 

“Sørg ikke over min kiste med øynene gråtfull og våt, du måtte langt heller ha spart meg for mang en tåre jeg gråt.”

 

Ellers i livet, tenker jeg også mye på skillingsvisa. Jeg er blitt 45 år gammel, og det er dessverre sånn at mennesker allerede har rukket å falle fra. Døden er ingen kjær venn av meg, men han henter altså der han finner det for godt. Noe jeg i den sammenheng har stusset over, er hvordan folk reagerer i etterkant. Jeg har følt litt på den dårlige samvittigheten selv. For i det øyeblikket man ikke har noen mulighet til å tilbringe mer tid med vedkommende, så ønsker man det så inderlig gjerne. Evig eies kun det tapte. Et ordtak det kan sies mye om, det får imidlertid bli i et annet blogginnlegg. Jeg spør meg ofte hva det kommer av, dette ønsket om å få det man har hatt tilgang på i årevis, først når det er umulig. På sosiale medier kommer det veldig godt frem. Det opprettes kondolansesider, det er minnesider, og det er gode ord og tanker som avdøde sikkert aldri fikk i live. Gi meg for f… en blomst mens jeg lever, tenker jeg da. Da jeg var liten og ting var vanskelig, de gangene jeg følte meg urettferdig behandlet eller ikke visste videre, da ønsket jeg å være gjest i min egen begravelse. Har du noensinne hatt de tankene? Har du ønsket å se hvordan dine kjære opplever tapet av deg? Prinsippet blir litt av det samme som det med blomsten, bare omvendt. Hvorfor ønsker vi å gi avdøde denne respekten og kjærligheten på etterskudd? Rakk vi det ikke mens vedkommende var i live? Dermed skriver vi altså en siste tårevåt hilsen på en minneside, vi sørger et øyeblikk, til og med over mennesker vi slett ikke kjente så godt. Vi blir sentimentale og triste. Du har kanskje opplevd noe av det samme selv? Forestill deg et øyeblikk, at  vedkommende hadde levd i ti år til. Hadde du fått tiden du trengte da? Hadde du satt deg ned for å fortelle om tanker og følelser da? Jeg for min del, må svare nei. Døden kommer ofte uventet, andre ganger advarer den. Noen tar advarselen alvorlig, andre gjør det ikke. Når døden kommer uventet, finnes ingen second chances.

 


 

“Så kort er jo livet her nede, for lenge det makter vi ei, men solskinn og smil kan vi sprede, i dag på vår medvandrers vei.”

 

Kjært barn har mange navn, men dette fenomenet jeg snakker om har ikke det, så jeg refererer bare i det videre til prinsippet. Gi meg en blomst mens jeg lever. Prinsippet lever nemlig i flere omgivelser enn de nevnte. Jeg var 42 år da jeg fikk barn, jeg ble faktisk 43 år seks dager senere. Datteren min kom sent, men hun kom godt. Den største velsignelsen i livet mitt. Det kan være mange grunner til at man ikke får barn tidligere, det kan faktisk være mange grunner til at man ikke får barn i det hele tatt. Men – gode grunnene til at man får barn bør være på plass. Senest fra det er et faktum. De som ikke kan få barn, ville ofte svært gjerne hatt det og det oppleves med sikkerhet som en tragedie og ikke få det. I alle fall når man ser seg rundt, og ser den lemfeldige behandlingen mange barn mottar. Gi meg en blomst mens jeg lever. Jeg kan ikke la være å tenke på lille Christoffer, når jeg hører skillingsvisa. Hvordan vi som samfunn reagerte, da den lille pjokken kun ble et minne. Den dagen ingenting kunne gjøres, ingenting kunne sies og ingen blomst ville hjulpet. Et helt samfunn følte anger. Et helt samfunn var tvunget til å se sannheten i øynene. Mange hadde muligheten til å overrekke den tapre lille gutten en blomst mens han levde. Før han fikk slått et 17 cm langt brudd inn i hodeskallen. Før det ble tvunget papir inn i nese og ned i svelget. Før så pusten og livet ebbet ut av den vesle guttekroppen. Hvorfor i himmelens navn var det ingen som ga den lille krigeren en blomst mens han levde? Etter hans død var det et blomsterhav. Christoffer er dessverre borte, men han har etterlatt oss noe særdeles verdifullt. En påminnelse om å gi barna våre en blomst mens de lever. Det høres kanskje dramatisk ut for deg? Da må jeg bare beklage. Jeg forsøker å gi datteren min blomster så lenge jeg lever. Stort sett har hun fått en bukett roser hver fredag, så lenge hun har levd. Men den tradisjonen føyer seg mer inn under prinsippet om å gi hverandre en liten oppmerksomhet i hverdagen. Når jeg legger meg sammen med datteren min hver kveld, synger jeg for henne og jeg lover henne at jeg skal gi henne alt jeg ikke fikk og alltid gjøre så godt jeg kan. Jeg skal gi henne en blomst så lenge jeg lever. Et trygt hjem, en god oppvekst, gode minner og fine verdier. Det er ikke gjort i en håndvending, det er ikke gjort på en dag. Jeg lover henne hver eneste kveld, at jeg skal bruke resten av mitt liv på det. Jeg gir henne en blomst mens hun lever.

 

Jeg oppfordrer alle dere, som leser bloggen min. Enten dere er to, eller hundre. Gi meg en blomst mens jeg lever. Gi barna deres en blomst mens DU lever. Gi venner og bekjente en blomst mens DE lever. Angrende buketter står ikke høyt i kurs hos meg. Hva med deg?

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3

Jeg elsker deg <3

Kjærligheten er det aller største i livet. Kjærlighet er mer enn bare varme følelser. Kjærligheten har det i seg å gjøre lykkelig, den kan til og med lindre smerte, gjøre frisk og hel. Kjærlighet hører sammen med følelser som rettferdighet, respekt, vilje og vennskap. Kjærligheten er en gave og et mysterium, ettersom den oppstår mellom to mennesker og forandrer deres oppfatning og eksistens. Den kan ikke kjøpes og den kan ikke selges. Likevel er kjærligheten noe vi tar for gitt, ettersom vi gjerne kommer til verden omringet av den. Kjærlighet er en menneskelig følelse, som vanligvis rettes mot et annet menneske. Kjærlighet er å være glad i noen, og følelsene fremkommer i forskjellige former og nyanser. Det kan være en varm følelse mellom to mennesker, for eksempel mellom kjærester eller et ektepar. Denne type kjærlighet, har vi hyppig sett resultere i en ny type kjærlighet, nemlig kjærligheten til et barn. Kanskje den aller største kjærlighet av dem alle? Denne vakre og utrolig sterke og forunderlige kjærligheten må likevel vernes om, for å opprettholdes, så ikke egoisme og likegyldighet gjør at den forfaller.

I løpet av de siste 15 årene har 135 kvinner og 35 menn, blitt drept av sin store kjærlighet. Kanskje av sjalusi? Eller kanskje fordi kjærligheten truet med å forlate dem? Ofte er det vanskelig å si, men en ting som klart fremkommer, er at i 7 av 10 partnerdrap har det vært registrert vold i forkant. Bak disse tallene, skjuler det seg mennesker som er blitt frarøvet sin fremtid på brutalt vis. Over 140 barn har mistet mammaen eller pappaen sin. Mange har også mistet begge, i det en er tatt livet av og den andre tar straffen for det. Tallene forteller sin egen lille historie, om foreldre som har mistet sin sønn eller datter. Om søsken, som har mistet sin søster eller bror. Partnerdrap omfatter så mange og berører så dypt.

 


 

På tross av en klar nedgang de siste årene hva drap angår, ligger vi høyere enn andre europeiske land vi gjerne sammenlignes med. 90 prosent av ofrene for partnerdrap er kvinner. Menn er kun ofre i ett av ti drap. Andelen der en kvinne er gjerningspersonen er imidlertid økende. De aller fleste partnerdrap begås like i forkant, under, eller i etterkant av et samlivsbrudd. Kniv er det hyppigst anvendte drapsvåpen. Ethvert drap er et drap for mye. Likevel ser vi igjen og igjen at menn over tid truer og slår. Truer med at dersom hun ikke blir, skal hun få betale for det, og barna like så. Hvilket motiv kan rettferdiggjøre drap av en livsledsager? Hvilket motiv finnes for å drepe i kjærlighet?

Apropos. Hvilket motiv kan rettferdiggjøre et drap på ditt eget uskyldige barn? Et menneske du var med på å gi livet, skapt gjennom kjærlighet og med stor sannsynlighet forløst omringet av den samme kjærligheten. De fleste barn som dør av omsorgssvikt, mishandling og drap, blir nemlig drept av sine nærmeste omsorgspersoner. Barnedrap utgjør omtrent 10 prosent av alle drap i Norge, mørketallene kommer i tillegg. I følge Kripos er det registrert over 22 barnedrap de siste årene i Norge, dette er kun de overlagte drapene. Legemsbeskadigelse med døden til følge, kommer også i tillegg. Internasjonal forskning viser at jo yngre de mishandlede og skadde barna er, jo mer sårbare er de for faktisk å bli drept av foreldrene. Mange av disse barna er ikke sjelden blitt sendt hjem igjen etter medisinsk behandling. Risikoen for gjentagelse estimeres til mellom åtte og femti prosent. Det innebærer ofte at barnet kommer tilbake med nye behov for medisinsk behandling, eller også med såpass fatale skader at det ikke overlever. I tillegg til dødsfallene, blir årlig rundt 10 barn livsfarlig skadet som følge av mishandling i hjemmet. Mange typer grov vold behøver ikke en gang å synes. Det kan dreie seg om slag med knyttneve, slag av hodet mot bordkanten eller å holde for luftveiene. Et betydelig antall barn påføres også ikke-livstruende skader, som for eksempel benbrudd. Disse skadene er vanskelige å innordne. Det kan synes som et helt normalt skadeomfang etter å ha falt ned fra et tre, eller det kan minne om et resultat av et sykkeluhell. Men når et spedbarn som ikke kan gå selv, bringes til lege med et benbrudd, er det grunn til å mistenke påført skade. Pårørende kan fortelle om fall fra stellebord, fra sofa eller at de selv har snublet og falt oppå barnet mens de bar det på armen. Også dødelige skader blir forsøkt forklart på denne måten.

 


 

Vi liker naturligvis ikke å snakke om det, men det skjer. Mennesker drepes av den de elsker mest i hele verden, sin egen partner eller sine egne foreldre. Familietragedier kaller vi dem. Det er ikke mange dager siden vi våknet opp til nyheter om nettopp en slik familietragedie. En 37 år gammel mor og hennes tolv år gamle sønn drept etter en skyteepisode i Kirkenes sentrum.

Hvorfor er veien fra kjærlighet til drap med ett så kort? Har den alltid vært det? Eller har verdien på kjærlighet sunket, som verdien på gullet sank i fjor? Jeg synes utviklingen innenfor drap i nære relasjoner er skremmende, og jeg håper at vi som samfunn vil bli flinkere til å verne om hverandre. Jeg håper at kjærligheten vil stige i verdi igjen. Jeg håper at vi på nytt kan se kjærligheten som en gave, et mysterium av varme følelser. Vi må aldri glemme at kjærlighet hører sammen med følelser som rettferdighet, respekt, vilje og vennskap. Jeg håper at vi kan huske hvordan kjærligheten har det i seg å gjøre lykkelig, la den lindre smerte, gjøre frisk og hel.

 

Inn en liten hjertedør

Der skjuler seg så meget

En følelse så sterk men skjør

Gjør oss så beveget

 – Hilde Ch. Sjølett

 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Likte du innlegget, setter jeg pris på at du deler. <3

 

 

“Bilder av barneansikt forvridd av smerte…”

I dag står solen ganske høyt på himmelen, og til å være august er den varm og lys. Temperaturen er behagelig, t-skjortevær, og man har liksom ikke lyst til å sette seg inn for å gjøre noe fornuftig. Jeg snakker selvsagt bare for meg selv, men i dag hadde jeg lyst til å skulke alle forpliktelser, sette meg ut og fundere på livet. Det er nemlig det været lokket med, synes jeg. Det var imidlertid tankene som hadde satt seg, som ikke var like innbydende. Du vet når du har en “hickup” på en sang og den spiller om igjen og om igjen inne i hodet ditt? Ganske irriterende, synes du ikke? I dag hadde jeg “hickup” på avisoverskrifter. “Bergensmann tatt for seksuell omgang med dyr. Dyresex-siktet innser at han trenger hjelp. 2,2 millioner ulovlige overgrepsbilder hos mann i 60-årene.” Jeg hadde egentlig tenkt til å la denne flyte forbi, forberede et annet ganske omfattende blogginnlegg. Men så klarer jeg det ikke. Overskriftene forfølger meg for mitt indre øye. Hver gang jeg slår på radioen i bilen, nevnes saken, ikke overraskende. Saken er grotesk, og føyer seg inn i rekkene av umenneskelig adferd. For det vil jeg påstå at det er.

 

 

En middelaldrende mann fra Bergen er siktet for seksuelle overgrep mot dyr. Trist sak, sier forsvareren hans. Syk sak, sier jeg. Han er siktet for seksuell omgang med husdyr, og det har antageligvis pågått over tiår. Mannen i sekstiårene har forgrepet seg på hester og kuer, altså store dyr, på gårder i Bergens området i det skjulte. Andres husdyr, ikke sine egne. Det gjør det imidlertid ikke mindre sykt, la det være sagt. Han ble ikke tatt med buksene nede, men av en politimann som tilfeldigvis fattet mistanke av ukjent årsak. Han ble pågrepet. Heldigvis.

Etter pågripelsen har politiet ransaket hjemmet til den 60 år gamle siktede mannen, og det viser seg altså at han ikke bare har en forkjærlighet for dyr. Hele 2 217 391 ulovlige bilder, viser hvordan spedbarn utsettes for grove seksuelle overgrep. Barn som utfører seksuelle handlinger med seg selv og barn som poserer seksuelt. Dette fremkom i fengslingsmøtet tirsdag, i Bergen tingrett. I tillegg fant politiet 3496 ulovlige filmer med tilsvarende innhold, med en samlet spilletid på 17,9 døgn. Det innebærer at i over 17 dager og 17 netter, har små barn blitt utsatt for tortur, til denne mannens forlystelse. 17 dager og 17 døgn, det er lenge, og det er vanvittig mange barn. Tenk deg omfanget av forbrytelser bak disse 17,9 døgn med barneporno. Tortur.

Til tross for at jeg falt for fristelsen, kjøpte meg en dobbel kaffe latte og satte meg ut i den deilige sola, slapp jeg ikke unna tankene. Hva i alle dager skjer med samfunnet vårt? Finnes det ingen grenser lenger? Er vi mennesker blitt dårligere til å legge bånd på oss, eller er det samfunnet som har gjennomgått en endring? Det jeg egentlig lurer på i dag, er om overgrep var like utbredt før i tiden, eller om det er et resultat av nye trender i samfunnet? Og hva med mørketallene? Hvor stort er problemet egentlig? Og hva skal til, for å få bukt med problemet? For det kan ikke herske tvil om at det må være målsettingen.

Forsvarsadvokaten til den siktede begjærte lukkede dører med hensyn til privatlivets fred og siktedes ærbarhet. Hvilken ærbarhet, spør jeg meg selv undrende. Mannen kan aldri ha vært i besittelse av noen som helst ærbarhet. Fengslingsmøtet ble lukket for media, og jeg er usikker på hva det tjener til. Forsvarsadvokaten hadde som jeg var inne på, kalt dette en trist sak, i tillegg hadde han påstått at dette er en sak som ikke burde vært omtalt offentlig. Hæ? Ikke vært omtalt offentlig? Skulle den vært tiet i hjel da eller? Latt mannens privatliv inne i fjøset, forbli privat? Latt denne mannens syke seksuelle legning være hans privatanliggende? Jeg bare spør høyt: Er det ikke sånn vi antar at slike forbrytelser ble håndtert før i tiden? I gamle dager? Da ble det holdt innenfor hjemmets fire vegger, en familieproblematikk og lagt lokk på for de det faktisk gjelder. De utsatte. I dette tilfelle dyr og barn helt ned i spedbarnsalder. Hva slags samfunn ønsker vi oss egentlig? Det er kanskje på tide å gjøre seg opp en mening om nettopp det. Ta et standpunkt, definere en klar målsetting og bli ved tanken frem til den ønskede tilstand er oppnådd. Jeg tror åpenhet vil gagne samfunnet vårt, det vil i tillegg tvinge frem det nødvendige målet. Vi må alle ta stilling til disse tingene, ettersom ugjerningene per i dag får regjere ganske så fritt i omgivelsene våre. Motstykket vil jo faktisk bidra til høyere mørketall, mindre oversikt og langt flere skjebner. Skamfølelsen vil følge ofrene og skyldfølelsen vil for evig bli deres å bære. Det kan da umulig være det vi ønsker å oppnå? Jeg skulle gjerne stilt forsvarsadvokaten det spørsmålet. Vi vet per i dag, at overgrep ikke er et familieproblem, det er et samfunnsproblem. Likeledes vet vi, at overgrep innebærer brudd på straffeloven og er forbundet med sanksjoner. Det er strafferammer på overgrep. Inntil 21 års fengsel. Når vi så har det på det rene, spør jeg deg igjen, hva slags samfunn ønsker vi oss? Jeg antar at de fleste av oss ønsker høye strafferammer for grove overgrep, både på dyr og barn. Jeg tror også, at de aller fleste av oss ønsker høyere straffer for forbrytelser av en slik karakter. Da kan vi naturlig nok ikke ta hensyn til privatlivets fred til en syk overgriper, og verne om hans manglende ærbarhet. Dyrenes, og ikke minst barnas privatliv burde tas hensyn til. Deres ærbarhet bør vernes om, for de er faktisk i besittelse av en. Det bør snart statueres eksempler i disse type saker, strafferettspleien bør slå hardt ned på denne økende problematikken, før vi rekker å normalisere det. Mange har jo tydeligvis allerede gjort det. Ikke la deg rive med.

 

 

Jeg skrev ovenfor at det er en økende problematikk. Du spør meg kanskje hvordan jeg kan vite det? Jeg vet det naturligvis ikke. Det har alltid hersket mørketall. Vi har aldri vunnet helt oversikten, men vi ser i dag, statistisk sett, en økning. Det kan selvfølgelig argumenteres både i den ene og den andre retning, men dersom vi kaster et kjapt blikk på samfunnets utvikling ser vi det vel klart? Vi reiser uten problemer til andre siden av kloden, på under et døgn. Vi sender brev, som blir mottatt et øyeblikk etter at avsenderen har trykket på en knapp. Vi leser nyhetene på nett, før en avis fysisk hadde vært mulig å trykke. Et høyteknologisk samfunn har åpnet dører for en helt ny form for interaksjon. Kan dette ha noe med belysningen av mørketallene å gjøre? Eller det jeg kaller økning av overgrepsproblematikken? Ja, sier jeg. Jeg tror – jeg vil med det ikke påstå noe, bare ytre min mening – at før i tiden gikk kanskje en og annen gærning ut i fjøset. Men han hadde på ingen måte over to millioner overgrepsbilder i skuffen. Kanskje ett eller to på netthinnen, men ikke i skuffen. Og det bildet han eventuelt hadde på netthinnen, bar antageligvis ikke preg av tortur og vold, slik de omtalte bildene fra ovennevnte sak gjør. På et eller annet tidspunkt kom pornofilmene, og de ekstreme fantasiene hakk i hæl. Man har i lang tid satt problemstillingen på agendaen: Øker bruken av nettporno faren for å begå seksuelle overgrep? Ja, sier jeg. Du kan godt sette tvil til mitt litt over gjennomsnittet feministiske syn på det, men det er faktisk blitt forsket på. En gruppe psykologer i England, som for noen år siden publiserte en undersøkelse, sier også ja. Undersøkelsen tyder på at pornografi på internett normaliserer ekstreme fantasier og øker risikoen for seksuelle overgrep. Bak denne undersøkelsen står blant annet dr. Tim Jones, førsteamanuensis i kognitiv psykologi ved Worchester University og Storbritannias ledende kriminolog, professor David Wilson ved Birmingham City University. Så har du ikke tillit til meg, så se litt nærmere på denne undersøkelsen. Her fremkommer at internett har økt tilgjengeligheten og gitt oss en pornoeksplosjon, både i mengden av og brutaliteten i pornografisk materiale. I pornografien utsettes menneskeverd, kvinnesyn og sunn seksualitet for massive angrep. Mennesker reduseres til objekter for andres nytelse. Hvorfor skal ikke da veien være kort til å forholde seg på samme måte til mennesker i det virkelige liv? Andre ønsker å sette et skille mellom nettporno og barneporno, med det argument at voksne som har frivillig sex på film er noe helt annet enn å se barn bli misbrukt i seksualiserte fremstillinger. Et ikke helt uvesentlig punkt er selvsagt at førstnevnte porno er lovlig, mens sistnevnte ikke er det. Spørsmålet i denne sammenheng må dermed bli, om porno bare er et uskyldig tidsfordriv som gir en kort tilfredsstillelse? Eller kan det være at pornoens objektivisering ødelegger menneskeverdet og dermed også i sin ytterste konsekvens senker terskelen for overgrep?

Jeg tror vi burde se nærmere på fenomenet pornografi. Ikke bare kan den være årsak til å senke terskelen til overgrep, jeg tror til og med at den bidrar til at overgriper utvikler en høyere aksept, for overgrep på barn i langt yngre alder enn før i tiden. Begrepet “barneporno” brukes egentlig i mangel av et mer dekkende uttrykk. Barneporno har nemlig ingenting med den pornografi som skildrer seksuell omgang mellom voksne å gjøre. Barn har ikke sex. Og uansett ikke med voksne. Med barneporno mener vi egentlig dokumentasjon på seksuelle overgrep mot barn. Scenene som daglig avdekkes i dette arbeidet, er sterk kost, i følge Kripos. Brutale voldtekter av barn helt ned i spedbarnsalderen der kjønnsorgan – i enkelte tilfeller på størrelse med offerets ben – presses inn i vagina og analåpning på barn som ikke en gang har lært seg å gå. Bildene viser barneansikter forvridd av smerte, frykt og panikk, mens overgriperens ansikt ofte er sladdet.

Hva synes egentlig du? Til et fengslingsmøtet bak lukkede dører, av hensyn til privatlivets fred og siktedes ærbarhet. Hadde i det minste forsvareren sagt: av hensyn til folkets svake mager. For jeg skal ikke lyve, magen min er i ulage etter å ha latt tankene flyte.

Den 60 år gamle mannen, siktet for seksuelle overgrep mot dyr, samt besittelse av hele 2 217 391 ulovlige bilder og 17,9 døgn langt filmmateriale, som blant annet viser hvordan spedbarn utsettes for grove seksuell overgrep, er beredt til å ta en såkalt tilståelsesdom. Det betyr at det ikke hersker tvil om at han er skyldig og at han tar en rettssak uten full bevisføring. Dette sparer det offentlige for tid og penger og mannen i 60-årene får en strafferabatt. Ja, du leser riktig. Han får en aldri så liten påskjønnelse for å ha tilstått. Sender ikke denne også sterke signaler ut i samfunnet? Virker det i seg selv avskrekkende? Jeg bare spør. På den annen side, her henlegges ingen sak på bevisets stilling i alle fall. Likevel er det bare toppen av isberget…

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3

 

 

Din jævla drittunge…

Nå kommer du her din udugelige møkkaunge… Nå hører du på hva jeg sier, ellers får du deg en rundt ørene… Mange av oss kjenner oss kanskje igjen, til en viss grad. Jeg antar at de fleste av oss har brukt ord og vendinger fra det ovennevnte, men forhåpentligvis har vi utelatt trusler, negative kallenavn og negative adjektiv. Det er innafor å bli irritert. Det er til og med innafor å bli sint. Jeg vil tro at vi alle blir sinte fra tid til annen, spørsmålet er hvordan vi takler sinnet vårt og i hvilken grad det går utover andre. Spesielt barna våre.

 

Jeg har fått et par henvendelser fra leserne mine, her på bloggen, som jeg opplever ønsker mer informasjon, bekreftelse og/eller vil takke for at problematikken blir satt på agendaen. Jeg vil derfor innledningsvis påpeke, at jeg synes det er inspirerende med tilbakemeldinger, jeg synes det er motiverende å få lov til å bidra, og sist, men ikke minst, bekrefter nettopp disse henvendelsene at ytterligere informasjon på området er tvingende nødvendig. Jeg vil derfor oppfordre dere som har spørsmål, spesielle ønsker om bestemte temaer dere ønsker at jeg skriver om, eller har annet på hjertet, til å ta kontakt. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å være behjelpelig. Utover det, vil jeg takke dere som liker og deler, på den måten spres budskapet og flere kan få både visshet, kanskje trøst og hjelp.

Tusen takk! <3

 

Det å være utsatt for vold, er å være utsatt for fysiske og/eller psykiske overgrep, fra noen som vil tvinge gjennom sin vilje, eller gjennom voldelig adferd få utløp for egen aggresjon. Vold er enhver handling rettet mot et annet menneske, der denne handlingen skader, medfører smerte, skremmer, krenker eller får den utsatte til å gjøre noe mot sin vilje. Fra et juridisk aspekt, defineres vold som et uttrykk for grove krenkelser av de grunnleggende menneskerettigheter. Det er en grunnleggende menneskerett å leve et liv uten vold eller frykt for vold. Vold i nære relasjoner er ingen privatsak, men et samfunnsansvar. Vanligvis assosieres vold med den fysiske volden, men det å forstå vold alene ut fra den fysiske delen, vil være å lukke øynene for andre voldelige forhold. Vold karakteriseres ved at mishandlingen gjentar seg over tid, det er nettopp det gjentakende mønsteret som skader og bryter ned et menneske. Vold behøver derfor ikke å være lugging, klyping eller slag. Det kan være en gjentagende og nedbrytende omgangsform, som den du leste i overskriften. Dersom vi kontinuerlig kritiserer og diskriminerer andre mennesker, vil de på et eller annet tidspunkt miste troen på seg selv. De vil begynne å tro at du har rett. At de er udugelige drittunger. Dette gjelder naturligvis både voksne og barn. Barn er imidlertid enklere å påvirke, særlig fra sine egne omsorgspersoner. Da kommer krenkelsene fra personene som egentlig skulle vist kjærlighet og omsorg. Normalt sett er det jo omsorgspersonene som utstyrer barna sine med den selvtilliten de trenger i livet, og som ruster dem for motgang og urettferdighet. Det å gi barnet sitt stygge kallenavn, fortelle det at det ikke er bra nok og true med fysiske avstraffelser, inngår i kategorien psykisk vold. Unntaket er der det foreligger en “glipp” –  man har kanskje en særdeles dårlig dag og tar seg i det. Det er nemlig viktig å ta seg i det. Verre er det når det blir et repeterende mønster å rakke ned på barna. Det er skadelig og smertefullt for dem. Dette gjelder naturligvis i andre relasjoner også.

 


 

Hovedformene for vold deles gjerne inn i tre kategorier. Selv om det finnes flere former, er flere av dem grenseoverskridende. 

Psykisk vold – er all bruk av ord, stemme, handling eller også mangel på handling, som kontrollerer, skader eller krenker de nærmeste. Psykisk mishandling er repeterende krenkelser uten hensyn til den andres følelser. Psykisk vold innebærer at en person systematisk og over lengre tid behandler den utsatte på en bevisst nedverdigende måte gjennom adferd og uttalelser. Den utsatte kan bli hånet, trakassert, fornedret og isolert. Det å være utsatt for psykisk vold alene, er også mishandling. Den fysiske volden vil forøvrig alltid ha elementer av psykisk vold i seg. Ofte eskalerer den psykiske mishandlingen til å bli fysisk. Det starter ofte med sårende kritikk, uriktige beskyldninger, ignorering, ydmykelser, utskjelling og trusler.

 

Fysisk vold – er enhver form for fysisk handling som skader eller kontrollerer et annet menneske. Fysisk mishandling inkluderer blant annet dytting, biting, slag, spark, angrep med gjenstander, binding, brannmerking, bruk av våpen, kvelningsforsøk, forsøk på drukning. Listen er ikke uttømmende, og all håndspåleggelser, eller bruk av gjenstander, typisk belte, som medfører smerte og redsel, sorterer inn under begrepet fysisk vold. Vold er heller ikke tillatt i et oppdragelsesøyemed. For å tegne et litt mer nøyaktig bilde av den psykiske og fysiske volden, vil jeg fortelle deg historien om Marius. Kanskje kommer også overgangen fra psykisk til fysisk vold klarere frem her.

 

Marius på 11 år, bor sammen med mamma, stefar og lillesøster Marte, som stefar og mammaen til Marius har fått sammen. Marius føler ofte at han er i veien og at han ikke gjør noen ting riktig. Det er fordi stefaren til Marius kaller han udugelig, dersom han ikke får de aller beste karakterene på skolen. Han kaller Marius en drittunge, når han har glemt å vaske hendene før middag. En gang Marius kom litt for sent hjem, truet stefar med juling. Han sa at han skulle få “ræva full” neste gang han kom for sent. Og det fikk han. Stefar la han over knærne og slo han av full kraft. Slagene ble hardere og hardere, fordi Marius ikke gråt. Til slutt gråt Marius. Han fikk ikke lov til å gå ut etterpå, han måtte bli på rommet sitt. Etter denne episoden forandret livet seg for Marius. Vold ble en del av hverdagen og i etterkant av volden, fikk han ikke lov til å forlate huset. Det var som om stefaren til Marius hadde passert en grense, og nå klarte han ikke å ta seg sammen lenger. Kanskje han ikke hadde lyst heller. Ørefiker ble delt ut i hytt og pine, og “ræva full” fikk han hver gang stefars kontroll ikke ble overholdt. Det kunne være nok at Marius kom tre minutter for sent hjem, eller at han hadde glemt å ta med søppelposen ut. Nylig fikk han også “ræva full” fordi han ikke ville låne bort den radiostyrte bilen sin til Marte. Marius er ikke sikker på hva han får og ikke får lov til å gjøre lenger. Hvor grensene går. Han er stadig redd for stefar, og vet aldri når eller hvorfor han blir sint. Marius føler seg også overlatt til seg selv, fordi mamma ikke sier noe. Det virker ikke som om hun har noe i mot at stefar slår Marius. Hun har liksom nok med seg selv og lillesøster. Stefar slår mamma også. Stefar har til og med sagt, at dersom Marius sladrer, går det utover mamma og Marte.

 

Seksuell vold – utføres for å kontrollere og ydmyke den andre. Seksuell mishandling inkluderer uønsket berøring, påtvunget seksuell aktivitet, smertefull seksuell aktivitet, voldtekt, sadistiske seksuelle handlinger, påtvunget seksuelle handlinger med andre og mens andre ser på. Ved å fortelle deg en historie, setter jeg bilder på det og du vil kanskje enklere gjenkjenne, eller forstå hva denne type vold i nære relasjoner innebærer.

 

Da Tiril var fire år, flyttet mamma sammen med han Tiril i dag kaller pappa. I dag er Tiril 12 år, og pappa har forandret seg veldig. Måten han ser på Tiril på har forandret seg. Det er blikk som ingen av venninnene til Tiril får av sine fedre, det er blikk fedre ikke bør gi sine barn. ?Pappa? har også kommet med upassende kommentarer om kroppen hennes, at han synes den er fin. Han kan ta henne på puppene og påpeke at det “spirer og gror”. Det er ubehagelig og det er flaut. Men ennå verre synes Tiril det er, når ?pappa? legger hånden under rumpa hennes, når hun skal sette seg. På den måten tar han henne på tissen. Om kvelden når han skal si god natt, vil han kysse henne. Med tunga. Noen ganger stryker han henne over puppene også. De hyggelige stundene på sengekanten er over. Tiril vet ikke hva hun skal gjøre, og hun tør ikke fortelle det til mammaen sin. Tenk om hun ikke tror på henne. Hun tør i alle fall ikke fortelle hvordan ? pappa? stakk hånden ned i trusen hennes her forleden, hvordan han masserte henne der nede. Han ba henne ta på tissen hans også. Da skrek hun, og mamma kom. Men i morgen kveld. Hva skjer i morgen kveld?

 

En fjerde kategori vold, et supplement om du vil, er kanskje den viktigste drivkraften til de som utøver vold. Nemlig det å oppretthold makt og kontroll over en partner, eller barna. Det er flere typer kontrollerende adferd – materiell vold, sosial vold og økonomisk vold. Den økonomiske, kan for eksempel være et maktforhold mødrene i historiene om Marius og Tiril er utsatt for. Den økonomiske volden kan avskjære den utsatte fra å klare seg selv. Økonomisk avhengighet. Den økonomiske volden kan innebære å nekte partneren å jobbe, forsøke å få partneren oppsagt fra arbeidsforholdet og kontrollere pengene i familien. Den sosiale volden innebærer konstant kritikk, gjerne i påhør av andre, samt krenkende adferd og trusler, også gjerne i påhør av andre. Sosial vold innebærer å få sin omgang med familie, venner, naboer og kollegaer begrenset. Man blir avskåret fra sitt normale nettverk, uten mulighet til at volden oppdages og uten de nærstående å betro seg til. Sist men ikke minst har vi den materielle volden, som har det i seg at aggresjonen går ut over materielle ting. Det kan være knusing av vinduer, ødeleggelse av dører og vegger, samt knusing av innbo og gjenstander, gjerne ting som betyr mye for den utsatte. Den materielle volden har elementer av den psykiske volden i seg, ettersom ødeleggelse av omgivelsene kan oppfattes som en trussel på eget legeme.

 

Vold er et samfunnsproblem som forårsaker store lidelser for altfor mange i Norge i dag. Det er helt uakseptabelt at så mange tvinges til å oppleve dette i et land kjent for sine gode oppvekstvilkår. Nettopp derfor er det viktig at problemstillingen ikke bare overlates visse profesjoner. Begrepet vold i nære relasjoner, har det i seg, at krenkelsene kommer fra noen som egentlig skulle vist kjærlighet og omsorg. Det innebærer derfor et alvorlig tillitsbrudd og rokker ved den grunnleggende tryggheten i en hjemmesituasjon. Dermed blir det helt avgjørende at omgivelsene fanger det opp, om det er naboer, lærere eller andre i næromådet. Både menn og kvinner utøver vold, men kvinner er i større grad enn menn ofre for den mest alvorlige volden.

 

I familier hvor mor utsettes for vold, øker risikoen for vold mot barna også. De fysiske og psykiske skadevirkningene for barn som er direkte utsatt, er relativt velkjente, men vold i nære relasjoner omfatter også de barna som tvinges til å være vitne til vold. Volden mellom de voksne rammer barna brutalt. Barn i utvikling, er som nevnt ovenfor mer sårbare enn de voksne, og belastningene i forhold til de voksne og mellom de voksne, ser ut til å være særdeles skadelig. Det kan dessverre se ut til at denne gruppen voldsutsatte lett blir oversett. Skadevirkningene av å leve i en familie der det forekommer vold mellom de voksne, likestilles med det å bli direkte utsatt for vold.

Kjenner du noen som utsettes for vold? Blir du utsatt for vold? Be om hjelp, betro deg til noen, finn kraft hos noen og få hjelp til å komme ut av situasjonen.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne, kanskje kjenner du noen som bør lese dette! <3

kontraster, i et perspektiv.

Noen dager er litt annerledes enn gjennomsnittet, de setter preg, og gjerne ting litt i perspektiv. Men man må liksom være åpen for det. Noen dager vet man heller ikke at dagen ga perspektiv, før dagen etter. Jeg hadde en sånn dag i går. Disse dagene er gjerne hektiske, og man småløper hele dagen. Hjemmefra og til jobb, fra den ene oppgaven til den neste, et ærend etter det andre og deretter på stive hjul til barnehagen. Har du lagt merke til at det gjerne regner på dager som dette? Lufta er tung, og erter deg litt med en hodepine. Humøret er gjerne labert og du aner ikke hvorfor. Ingenting er annerledes, ingenting er verre enn det var dagen før, og da var jo alt helt prima. Hodepinen som murrer ved tinningen, får deg til å lure på om du har drukket nok vann. Trafikken som liksom stopper opp, insinuerer at du er den eneste som faktisk er på vei et sted. Alle andre titter surt fremover, og har tydeligvis problemer med å finne gasspedalen. Til og med de som skal over gangfeltet tar seg utrolig god tid, til tross for at det høljer ned. De titter liksom litt utfordrende på deg, og demonstrerer med en aldri så liten gå-langsomt-kampanje. Hvorfor det? Jeg har tenkt en del på det, og jeg antar at det hele har med meg å gjøre. Kanskje blir jeg litt værsyk på disse tunge og regnfulle dagene? Kanskje har været en slik innvirkning på de fleste av oss? Uansett tror jeg, og jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, at jeg er litt mer følsom på disse dagene enn ellers. Mer mottagelig kanskje.

 


 

Tidlig på morgenen ville ikke prinsessa stå opp. “Sove mer mamma” sa hun, og ga seg ikke uten en real kamp. Det innebærer å gjemme seg inne i klesskapet, rive ut det aller meste av badeskapene og rengjøre vaskeservanten med tannbørsten. Min tannbørste. Yoghurten smørte hun utover spisebordet og brødskiva gjemte hun mellom sofaputene. Ikke ville hun høre på meg heller, jeg gjentok meg selv opptil 30-40 ganger og hadde mest lyst til å klinke panna i brannmuren. Da vi gikk hjemmefra, ville hun ikke ha på seg sko, hun ville på stranda og bade. Da jeg omsider gikk ut av porten i barnehagen, stakk det litt i brystet, en anelse dårlig samvittighet. Morgenen hadde ikke vært preget av kos ved frokostbordet, som det pleier. Lillegull hadde vært sint på meg, lei seg og hadde sikkert følt seg misforstått. Likevel klamret hun seg til meg da jeg skulle gå. Gråt sårt, da jeg gikk ut av døra. Jeg følte meg ikke som noen god mamma der og da, jeg følte meg som været, tung og grå. Når så kollegaene er gretne, kaffen er sur og datasystemet nede, er dagen egentlig komplett. At en murrende hodepine har satt seg nettopp der lesebrillene klemmer over ørene, er også typisk, særlig med tanke på at brillene ikke hjelper i det hele tatt. Jeg måtte gjette meg til hva som sto med liten skrift. Kjenner du til disse dagene? Når man vet, at ting bare kan bli bedre? Det merkelige er, at de også gjerne blir det.

 

Jeg tror egentlig at slike dager har sin funksjon, de får deg til å kjenne på kontrastene. Vi tenker jo ikke særlig ofte over det når sola skinner, humøret er på topp og vi har kontroll på det meste. Men de dagene vi mister litt av kontrollen, er følsomme og kanskje til en viss grad påvirket av utenforstående ting, da kjenner vi litt på kontrastene. Det får oss til å sette mer pris på de dagene hvor alt fungerer, uten av vi må jobbe så hardt for å oppnå det. I alle fall er det sånn for meg.

Da jeg på ettermiddagen svingte innom biblioteket for å låne en barnerettslig bok, smilte bibliotekaren så strålende mot meg og bestilte boken lekende lett fra Bærum bibliotek. Så innmari problemfritt liksom. Da jeg strøk det klissvåte håret bort fra ansiktet, og tørket bort mascaraen som rant, så jeg dem. En aldeles praktfull liten pjokk og mammaen hans. De satt inne på kafeen, litt i utkanten av selve biblioteket. Jeg følte meg som en tyv der jeg sto og stjal litt av energien, litt av stemningen, mens de to delte et skolebrød. Gutten lo lykkelig og strålte mot mammaen sin. Den vesle krabaten hvisket noe i øret hennes og etterlot et halvt skolebrød i ansiktet til mammaen sin. De skrattet godt av det sammen. Hverdagslykke tenkte jeg, det er det jeg er vitne til. Jeg merket at hodepinen slapp litt, ryggen var ikke fullt så stiv lenger og jammen syntes jeg solen brøt seg frem gjennom skylaget. Lykke gjør noe med deg. Da jeg litt senere sto i kø på parkeringshuset for å betale parkeringen, opplevde jeg nok en situasjon som gjorde veldig inntrykk på meg. Foran meg sto det en pappa med datteren sin godt tullet inn i et teppe i vogna. Den lille tulla smilte og flørtet med oss andre i køen. Veldig forsiktige smil og små gledeshvin, som bare de aller minste barna kan. Hun kan ha vært rundt året, tenker jeg. Jeg kjente at jeg smilte med hele kroppen. Trollbundet av den vakre jenta. Men plutselig, og helt uten forvarsel, skar en kraftig lyd gjennom parkeringshuset. En vanvittig brumming fra en Porshe som var i ferd med å forlate parkeringshuset. Jeg skvatt. Det gjorde det vesle pikebarnet også. Redselen i ansiktet hennes sa så mye mer enn ord noen gang kan gjengi, det var ingen tvil om at dette var en særdeles ubehagelig opplevelse for ei lita tulle, som sikkert ikke kjenner noe annet enn kjærlighet og trygghet. I et tusendedels sekund, tok jeg meg i å tenke på alle de barna som føler på nettopp denne redselen hver dag. Hele tiden. Den lille jenta tittet instinktivt opp på pappaen sin, som like instinktivt løsnet selene i vogna og tok henne opp i en trygg favn. Som om vi tenkte det samme, tittet vi øvrige som sto i køen på hverandre og jeg merket meg at vi alle hadde en tåre i øyekroken. Vi var beveget. Et hverdagsøyeblikk, som på mange måter gjenspeiler trygghet og lykke. Jeg ble så glad for å bevitne den selvfølgelighet, den kjærlighet og den trygghet, som lot til å forandre dagen min. Da jeg kjørte ut av parkeringshuset, nynnet jeg og tok på meg solbrillene.

 

På vei hjem, tenkte jeg på mammaen inne på biblioteket og på pappaen inne i parkeringshuset, og fenomenet hverdagslykke. Det er nemlig like viktig å sette fokus på de gode tingene her i livet, som på de negative. Spesielt i arbeidet med å avdekke de ikke fullt så gode tingene. Alle barn har det ikke vanskelig. Altfor mange, men ikke alle. Hvert femte barn utsettes for vold i nære relasjoner, det betyr at fire av fem, ikke blir det. Det kan selvfølgelig være andre ting, og det utelukker jeg for all del ikke. Men vi kan ikke glemme de lykkelige barna, i vår søken etter de ulykkelige, for da ser vi ikke kontrastene. Det er nemlig kontrastene som kjennetegner avvikene. Så det å kunne glede seg over andres familielykke, er å kunne beholde håpet om at ennå flere barn kan få oppleve det.

 

 

Da datteren min møtte meg ved porten i barnehagen, oppglødd og lykkelig for å se meg, visste jeg at dagen hadde hatt sin funksjon. I alle fall for meg. Det er gode dager, og det er de dagene som ikke er fullt så gode, men sjeldent er de helt uten lyspunkt. I dag gleder jeg meg over familiene der ute, som fungerer, som går foran med et godt eksempel og som gir oss sammenligningsgrunnlag. Uten nettopp dem, hadde vi ikke hadde redskapen til å avdekke de ulykkelige situasjonene i samfunnet vårt. Det er av kontrastene vi lærer, så lenge vi har kunnskap om hva som er rett. Og aldri har jeg vært så sikker på at hverdagslykke er helt rett. Måtte alle barn få oppleve hverdagslykken. <3 Til alle dere fantastiske foreldre, jeg heier på dere og er stolt av dere. 

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Ser du verdien av det, så del for all del gjerne! <3

Merket for livet…

I dag har jeg lyst til å dele en helt personlig historie med deg, og det vil jeg gjøre av en helt spesiell grunn. Jeg har nemlig tilbrakt mange år av livet mitt på å vurdere om jeg ville ha barn. Ikke fordi jeg ikke liker barn. Jeg forguder nemlig de små skapningene og jeg har merkelig nok alltid hatt et godt barnetekke. Men jeg var livredd, for at jeg ikke skulle være i stand til å gi barnet mitt det aller beste av meg, at jeg ikke ville være i stand til å gi det de gode verdiene i livet. Den gode ballasten om du vil. Ettersom jeg beundrer de små sjelene, samtidig som jeg er fylt av ydmykhet for deres potensiale, ble jeg altså sittende på gjerdet. Jeg vurderte stadig frem og tilbake, kunne jeg bli en god mamma? Jeg forsøkte å se langt ned i mitt mørkeste mørke, om jeg noensinne kunne behandle barnet mitt dårlig. Jeg var redd. Dermed utsatte jeg det alltid, og tenkte at jeg hadde god tid. I tillegg lette jeg etter den perfekte pappaen til mitt barn, for å være sikker på at en av oss kunne dette her. Analysene var lange og omfattende, og garantier umulig å finne. Plutselig var jeg blitt 38 år, og jeg syntes å høre toget forlate perrongen. Redselen satt fremdeles i magen, men sikkerheten hadde funnet veien til hjertet. Jeg ville ha barn. Ikke bare var jeg sikker på at jeg ville ha barn, jeg trodde endelig, langt der inne i hjertet mitt, at jeg hadde det i meg å bli en god mamma. Jeg kjente på all den kjærligheten som hadde samlet seg under brystbenet mitt, på behovet av å elske noen høyere enn livet og på alle de ting jeg har lært i livet mitt, som jeg lengtet etter å lære bort.

 

 

I motsetning til flere venninner som har slitt med å få barn, som har ønsket seg barn siden de gikk på ungdomsskolen og aldri har fått det, var jeg utrolig heldig og ble relativt raskt gravid. Jeg hadde først en abort, som gikk ganske hardt inn på meg. Men gleden var derimot dobbel så stor, da jeg på ultralyden så spenstig liv og bevegelse. Svangerskapet hadde sine utfordringer, og det hadde fødselen også, men det kom ei stor og flott jente til verden. Og etter at jeg henga meg – fullstendig – visste jeg, at dersom jeg hadde sagt at jeg elsket noen tidligere hadde jeg løyet. Med ett visste jeg hvordan det er å elske uforbeholdent, og av hele mitt hjerte. Det er en følelse jeg ikke er i stand til å skildre, det er en følelse som er langt større enn meg og den verdenen jeg lever i. Det er kort og godt det aller beste som har skjedd meg. I dag er jenta blitt stor nok til å fortelle at hun elsker mammaen sin, og stor nok til å gi meg fornemmelsen av å gjøre noe riktig. Hun er en fantastisk personlighet, hun er klok til tross for ung alder og hun lærer meg så mange ting jeg ikke visste om meg selv.
 

Nettopp det, gjør det så usedvanlig vanskelig for meg å forstå foreldre som behandler barna sine dårlig. Enten det er å gi dem en ørefik, fordi de ikke gjør som de blir fortalt, eller at de utsettes for grovere vold og påfølgende skader. Hvordan det er å være pappa vet jeg ikke, men jeg vet veldig godt hvordan det var å bære barnet mitt under hjertet og hvordan det er å være mamma. Jeg formoder at også de aller fleste pappaene der ute bergtas av sine små. Jeg fikk i alle fall veldig tidlig følelser for det lille mirakelet som vokste inne i meg. Jeg lurte ofte på hvem hun skulle komme til å bli. Hun ble alt jeg hadde ønsket meg, og så veldig mye mer. Når jeg ser tilliten i øynene hennes, er jeg redd for ikke å kunne innfri. Når jeg føler kjærligheten hennes, gjør det meg imidlertid til et bedre menneske. Et menneske bare hun kan bidra til at jeg kan være. Og når jeg leser nyhetene, om barn som lider fatale skader etter omfattende omsorgssvikt, seksuelle overgrep og brutal vold, brister hjertet mitt. At livet kan bidra med utfordringer, det vet jeg. At livet ikke alltid er en dans på roser, er det ingen tvil om. Men at man lar det gå ut over forsvarsløse små barn, vil jeg så lenge jeg lever aldri kunne forstå. Hvordan kan man riste barnet sitt så hardt, at det får en kraftig blåveis og blodskutte øyne? Hvordan kan man riste på et barn et kragebensbrudd? Kraniebrudd? Omfattende hjerneskader? Ja, du kan godt si at det kan man ikke. Dessverre leste jeg denne historien i Dagbladet i går. Det som gjør saken ennå vanskeligere å forstå, er at barnet bare var en måned gammel og hun fikk ikke hjelp før det var gått to døgn. Tilstanden var livstruende. Forestill deg et fattig lite sekund, at du legger barnet ditt til brystet og at det ikke vil ta til seg næring. For normale nybakte mødre, vil det alene være til stor bekymring. Men dersom det i tillegg har en synlig stor blåveis og blodskutte øyne, ville det overhodet vært mulig å ignorere? Avvente?

Jeg for min del, vet at jeg ikke hadde kunnet leve med det. Langt mindre leve med å utføre slike skader. Jeg vet ikke hva som får foreldre til å skade barna sine så grusomt, i denne saken er far siktet for å ha forvoldt skadene, men jeg vet at også mødre mishandler. Jeg vet likeledes at det skjer altfor ofte. Jeg oppfatter jo en såpass brutal vold, som den omtalte, mer som et drapsforsøk. Du har kanskje holdt et lite barn på praktfulle 30 dager? Lagt merke til hvor skjør den lille kroppen er? Hvor avhengig spedbarnet er av at du holder nakken støtt, ettersom det selv ikke har sterk nok muskulatur? Kunne du noensinne klart å riste på barnet et kragebensbrudd? Et kraniebrudd? En hjerneskade? Jeg beklager å måtte spørre på denne direkte måten. De aller fleste av oss ville aldri vært i stand til det, men vi bør føle på det. Dersom vi ikke setter oss i posisjon til å forstå at det skjer, vil vi aldri kunne bekjempe samfunnsproblemet, som barnemishandling faktisk er. Det kan være enkelt å snu seg bort. Det kan være mest behagelig å konsentrere seg om de lystbetonte ting i livet. Likevel forsvinner ikke de grusomme handlingene som utføres så altfor ofte, mot forsvarsløse, sårbare og håpefulle små barn, med store potensialer til å bli fantastiske mennesker.


 

Jeg vet at det er vanskelig, og jeg vet at det er vondt. Hver gang jeg leser om disse sakene som knuser hjertet mitt, som får meg til å tvile på det gode her i verden, klemmer jeg mitt eget lille barn. Snuser inn lukten av sårbarhet, uskyld og håp. Sårbarheten hennes får meg til å være sterk og besluttsom. Jeg vil kjempe for at barna får sin rettssikkerhet. Uskylden hennes får meg til å love henne, at jeg aldri skal lukke øynene for barns rettigheter. Håpet jeg kan lukte, det gjemmer jeg i hjertet mitt. Og nå deler jeg det med deg. Vi må aldri miste håpet, på at barn kan slippe å oppleve vold. Kan vi ikke bare være enige om at det ikke er innafor å gi barna våre en ørefik? Da faller jo resten på sin egen urimelighet. Nei, du har rett. Det er ikke så enkelt. Men hvis hver og en av oss starter med oss selv, er mye gjort. Og dersom vi passer litt på barna i nabohuset også, kan vi faktisk bidra med noe. Og har vi i tillegg lyst til å ta et realt slag for barna, må vi reagere på straffereaksjonene for den brutale volden de utsettes for. Vi må kreve rettferdig behandling for de sårbare i samfunnet vårt, som ikke kan kreve det selv. Våre krav er med på å beskytte.

Til alle dere foreldre som elsker barna deres over alt her i verden, vi er heldige. Ikke alle er så heldige. Til alle dere som ikke kan få barn, jeg forstår deres frustrasjon. Dere kunne bidratt med et trygt og godt hjem. Til alle barna der ute, jeg sender dere varme tanker. Og jenta omtalt i nyhetene, som trolig vil være pleietrengende resten av livet – deg vil jeg be om tilgivelse. For at verden ikke tok deg i mot, som du fortjente. Du er i mine tanker.

 

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Del gjerne, for sammen er vi sterke. <3

Hvis det finnes en Gud…

Her om kvelden sto jeg ute på terrassen og så på månen. Den var full, mektig, magisk og fortryllende. Den så ut som om den bar på mange hemmeligheter. Det gjør den sikkert også og forvalter dem nok godt langt der ute i universet. Når det er fullmåne ligger sola på den ene siden av jorda, mens månen ligger på motsatt side. Det resulterer i at månen ligger og bader i sollyset. Nettopp dette fenomenet, gjør at månen kan lyse opp en i utgangspunktet mørk augustkveld.  Mens jeg sto og betraktet et vakkert naturfenomen, ble jeg en smule filosofisk. Det sies at fullmånen kan påvirke menneskets psyke, helse og kreativitet, også at fullmånen fører til økt vold og kriminalitet. Hvor mye er overtro og myter, og hva er fakta? Mannen i månen, finnes han? Finnes julenissen liksom? Jeg dro litt på smilebåndet der jeg sto i måneskinnet, før jeg plutselig ble litt sentimental. Finnes det en Gud?

 

 

Hvis det finnes en Gud, ville han da helt uanfektet sett ned på alle barna sine og tillatt all den ondskap som preger menneskeheten? De av dere som har lest det forrige blogginnlegget mitt, vil kanskje trekke en parallell. For de av dere som ikke har lest det, kan jeg innrømme at fredagens nyheter gikk veldig inn på meg. På nytt er det tatt ut siktelse i en aldeles stygg sak. Tre voksne mennesker er siktet for å ha hatt seksuell omgang med tre barn, hvorav det yngste var ett år da overgrepene startet. Alle tre var under ti år. Hvis det finnes en Gud, ville han tillatt at slike tragedier forekommer? Dette er saker som stadig ryster det lille landet vårt, og jeg antar at jeg ikke er alene om å bekymre meg over både etterforskningen av slike saker, bevisbyrden og strafferammene. Helgen min har i alle fall vært preget av fredagens nyheter. Det som gjør meg aller mest betenkt er frekvensen og omfanget av den type saker, og resultatet av dem. Bare det siste året har vi hørt om altfor mange hendelser, der voksne utnytter små og forsvarsløse barn til egen seksuell tilfredsstillelse. Ikke hvilke som helst barn heller. Altfor ofte sine egne. De viser dem fram som klenodier og tilbyr dem venner og bekjente på fest. Som halliker deler de ut noe av det mest verdifulle vi mennesker kan velsignes med. Blander voksen lidenskap og pur barnslig hengivenhet. La meg dvele et øyeblikk her! Forestill deg to voksne mennesker, hvor det ene ønsker å vise følelser av seksuell karakter mot det andre menneskets vilje – vi kaller det voldtekt. I alle fall vi normale mennesker som har respekt for hverandres følelser og vilje. Men vi har jo hva det angår, sett at det hersker flere meninger enn vårt lille samfunn har godt av. Og nå, forestiller vi oss et lite øyeblikk et vakkert lite barn, som viser deg sin sanne og perfekte kjærlighet, med lubne armer og tillit i øynene. Det er så vakkert, og det er så godt. Så ærlig. Meg, kan i alle fall min lille datter røre til tårer, med sin uforbeholdne kjærlighet. Hvem i himmelens navn svarer deres hengivenhet med ødeleggelse? Hva kan få mennesker til å berøre barna sine på ufine og skadelige måter? Hva får dem til å tillate, at andre mennesker skader dem? Vi normale mennesker, ville uten å trekke pusten true med å drepe dersom noen kom i nærheten av våre barn på den måten. Hvis det finnes en Gud, hvordan kunne han skape oss så vanvittig forskjellig?

Nå er det jo heldigvis sånn, at seksuell omgang med barn er ulovlig. Enhver seksuell omgang. Det er heller ikke lov til å berøre barna på en “ufin” måte. Man kan selvfølgelig spørre seg hva som er å berøre, og hva som er en ufin måte. Det orker jeg ikke en gang å definere. Jeg kan imidlertid raskt nevne det varme lubne kinnet igjen, som man så gjerne og ofte lar møte sitt eget. De gode klemmene, de lubne armene. Tilliten som holder rundt deg, og hvisker deg i øret “natta”, etter å ha ramset opp hele nabolaget i aftenbønnen. De store klinkekulene som møter øynene dine, og uttrykker redsel for monsteret i skapet. De små lankene, som så ukritisk følger deg hvorhen du vil. Den uforbeholdne kjærligheten. Den enorme tilliten, som aldri, ikke et eneste sekund, ville anta at du noensinne ville finne på å utnytte dem. Skade dem. Hvis det finnes en Gud, ville han gjort barna våre så sårbare, dersom han visste at overgrep skjer?

 

Det at vi mennesker er så forskjellige, gjør verdenen spennende og fargerik. Det gjør at vi ser ting fra forskjellige perspektiver, og kan berike hverandre med våre helt spesielle nyanser. Tilsammen kan det utgjøre et balansert demokrati. Et demokrati som kan håndheve et regelverk i tråd med lovgivers vilje, og det dynamiske samfunnet forøvrig. For når alt kommer til alt, vet vi fra historiebøkene at vold, incest og seksuelle overgrep har eksistert siden tidenes morgen. Samfunnet er imidlertid mer oversiktlig i dag enn det det var for bare femti til hundre år siden. Vi sender barna våre i barnehagen, på skolen og til forskjellige typer fritidssysler. Menneskene som passer på barna våre er bedre utdannet og informert om at overgrep kan forekomme. Dette vet de, fordi skjebner og sterke mennesker har stått fram med sine historier og har gjort det mulig for oss å forstå. Hvorfor tviler vi da, på at den samme dynamikken må gjenspeiles i regelverket, i håndhevingen og i straffeutmålingen. Hvis det finnes en Gud, ville han kanskje foreslått preventive sanksjoner, slik at flere uskyldige barn blir spart dystre og ødeleggende skjebner? Eller ville også han si, at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir straffet? Selv om det innebærer ti ødelagte barnesjeler?

 

Jeg var inne på historiebøkene. Vi har alle lest om tidligere tidsaldere, vi har lest om plyndring, drap og voldtekt. Folk ble straffet med pisking, steining og gapestokk. Jeg er selvfølgelig glad for at vi har mer siviliserte måter å sanksjonere på i dag. Likevel, synes jeg det er i overkant liberalt at vi leter etter logiske forklaringer på grove overgrep. Vi har en strafferamme på opptil 21 års fengsel for voldtekt. Men i gjennomsnittet får de som blir dømt, tre år og fire måneder fengsel, i følge en undersøkelse fra nyhetsbyrået NTB. 70 % løslates etter at de har sonet en tredjedel av dommen, noe som betyr at mange som er dømt for voldtekt, bare soner litt over to år. Er det lovgivers vilje? Jeg vil ikke en gang blande Gud inn i dette her. Kan de to årene oppfattes som preventive? Er det å fjerne overgriperne fra samfunnet i to år nok? Har de forstått og lært når de slipper ut igjen? Dette gjelder mennesker som ikke klarer å styre seg. Det dreier seg om mennesker som ikke aksepterer at nei, er et nei. Hva med de menneskene som utsetter egne barn for grove voldtekt? Egne barn, som ikke forventer at menneskene de elsker betingelsesløst, overhodet vurderer å ødelegge livet deres. De menneskene som utnytter egne barn, for å stille egne og andres lyster? Ren og skjær sinnsyk egoisme. For åtte år siden ble minstestraffen for seksuelle overgrep mot barn økt fra ett til to år, høyeste straff er 21 års fengsel. Av 214 dommer for incest og overgrep mot barn, ble bare seks dømt til fengsel i mer enn fire år. Og vi snakker selvsagt bare om de sakene som endte opp med en rettskraftig dom. Forestill deg bare alle henleggelsene. De gangene ti skyldige har gått fri, og ti barn har sett urettferdigheten rett inn i hvitøyet. Hvis det finnes en Gud, ville han kalt det rettferdig?

Da jeg var ei lita jente, var jeg faktisk litt redd for månens makt. Jeg hadde hørt om galskapen som kunne gjemme seg i fullmånen. Jeg trodde på mannen i månen, og han fremkom som en meget lunefull og urettferdig mann. Spesielt med tanke på at han hadde en så god oversikt over oss alle, og ikke lot til å ønske å forandre galskapen i det hele tatt. Denne kvelden på terrassen, ble jeg fanget litt i de samme tankene. Finnes en mann på månen? Finnes det en Gud?

 

Dersom du eller noen du kjenner har behov for juridisk bistand, se www.barnejuristen.no for tilbud om juridisk veiledning. Følg gjerne Barnejuristen på Facebook og Instagram, med stadig nye oppdateringer, ikke minst viktige temaer rundt barna våre.

Og du, takk for at du leser! <3

Fy f… Jeg gremmes!

Dra til helvete, hender det man sier til folk man ikke liker noe særlig. Eller kanskje misliker i særlig stor grad? Det er ikke pent, og jeg er enig med deg som ikke synes det egner seg noe særlig på trykk. Men fy fasan… Jeg måtte også lese noe i dag, som jeg ikke synes egner seg på trykk. Etter å ha handlet, var jeg på vei for å hente vesla i barnehagen. Overskriftene skrek i mot meg. De brølte faktisk at noen allerede har vært i helvete. Ikke minst at det er flere som allerede må ha reserverte plasser der.

Tre barn er brutalt forvoldt skade. Ikke bare er de mishandlet på det groveste, de er likeledes fornedret på det grusomste. Voldtatt av sine egne omsorgspersoner. De menneskene som burde ha passet på dem og beskyttet dem fra farer. Det er politiet i Bergen som har siktet to menn og en kvinne, for seksuell omgang med tre barn under ti år. Jeg gjentar: under ti år. Overgrepene har i følge både Bergens Tidene, VG og TV2 pågått i over fire år. Disse tre barna, to gutter og ei jente, var alle under ti år i perioden for overgrepene. Under ti år. Ja, jeg vet at jeg gjentar meg selv, men det er så grusomt, at for å tro det måtte jeg faktisk lese nyhetene flere ganger. Det har virkelig skjedd – IGJEN. Det yngste barnet var bare ett år da det første forholdet i siktelsen fant sted. Ja, jeg beklager og måtte gjenta det også. Ett år. 12 måneder. En baby. Forholdene som siktelsen beskriver er i tillegg veldig alvorlige, uttaler bistandsadvokaten. Fantasien min makter ikke en gang å prøve å forstå hva det innebærer. Allerede i 2014, skal ett av barna ha uttrykt seg på den måten, at det var grunn til å fatte mistanke. Saken manglet angivelig bevis, og ble henlagt. I sommer fremkom ny informasjon og politiet valgte å pågripe tre personer. Dette innebærer faktisk at vi, samfunnet, politiet, de voksne, har latt barna oppleve fullstendig unødvendige overgrep, fordi det for et år siden manglet bevis. Ble det lett godt nok etter bevis da? Hvor mye bevis trenger vi? Nå har vi nettopp sett Hemsedalsaken, der var det vanskelig å bevise at jenta faktisk var blitt voldtatt. Utallige saker hører vi om, med lignende alvorlighetsgrad og som er like ødeleggende for barna. Henlagt? Mange av sakene melder sin ankomst i systemet igjen. Noen henlegges på nytt. I andre saker tas det ut tiltale, som i denne.

 


 

Faren til de tre barna, som er i 30-årene, er en av de siktede. Hvordan i helsike kan man gjøre noe sånt mot egne barn. Kan noen forklare meg det? Hva fasan er galt med disse menneskene? Jeg gremmes på deres vegne. Og jeg gråter for barna deres. Den siktede kvinnen, har bodd sammen med faren der politiet mener barna er blitt misbrukt. Visste hun det? Var hun delaktig? Hun må jo ha vært det? Den siste siktede er venn av barnefar, en mann i 40 årene. Voksne mennesker. Her setter man altså barn til verden, så misbruker man dem, for egen og andres seksuelle tilfredsstillelse. Fytti… Jeg blir så forbanna. Jeg blir så ulykkelig. Jeg blir så fortvilet. Men jeg blir også helt sikker på en ting. Noe er feil med samfunnet, systemet og oss mennesker.

 

At voksne mennesker er i stand til å utføre slike ugjerninger klarer jeg ikke å forstå. At de gjør det mot sine egne barn, evner ikke tankene mine å prosessere. Det er som om hjernen min, kroppen min, intellektet mitt og sjela mi nekter. Jeg blir fysisk dårlig. Jeg har lyst til å kaste opp. Alt inne i meg gjør opprør. I tillegg nekter de for straffeskyld. Hva skal disse menneskene påberope seg da? Hvordan forklarer man at man viser frem sine egne barn til forlystelse på fest? Finnes det forklaringer på dette her? Jeg må slutte å spekulere, ellers får jeg et hjerteinfarkt. Jeg skammer meg over menneskeheten akkurat nå. Jeg skammer meg over systemet som lot disse barna i stikken. Jeg føler meg maktesløs. Hva kan vi gjøre? For noe MÅ vi gjøre. Vi kan ikke tillate at små barn ødelegges på denne måten. De ba aldri om å bli født. De er uskyldige satt til verden og bør kunne forvente å bli tatt vare på. Elsket. På en sund og god måte. Vernes om. Vi må bli bedre til å følge med dere. På egne barn og andres. Vi må ta ansvar alle sammen. Systemet må strammes inn. Noe må skje. Jeg vet ikke riktig hva, men vi kan ikke henlegge saker på bevisets tilstand, når små barn kommer med uttalelser som krystallklart trekker i retning av grove overgrep. Barn lyver ikke. De har ikke forutsetninger til å lyve om sådan brutalitet. Vi må revurdere systemet som skal ivareta barna våre. De har ikke det rettsvernet de fortjener. De er ikke trygge. Jeg har nevnt på det før, ti skyldige går fri og ti barn er ødelagt. Hvor er logikken? Vi må finne løsninger. NÅ! Dette kan ikke fortsette.

 

Jeg tror jeg må få lov til å komme tilbake med et mer saklig og velformulert innlegg. Dette ble et mer impulsivt utbrudd. Jeg gremmes. Jeg gråter.

 

Takk for at du leser! 

Er dere en del av statistikken?

Kjære deg. Hvordan har ferien vært? Jeg antar at de fleste med barn både har pakket ut, vasket badedraktene og er i full gang med å binde årets skolebøker inn i bokbind? Jeg håper det er fred og fordragelighet i stua. At ferien har bidratt med å fylle opp tanken, skape vakre minner og samlet sett har oppfrisket familielykken. Det er mange som ikke opplever ferien sånn. Mange bytter dessverre ut pass og solkrem med separasjonspapirer.

 


 

Når kofferten er pakket opp, forventningene er høye og baderingen blåst opp, kan ferien for noen familier ta en helt annen vending enn man hadde forutsett. Man skulle anta at det å få tid sammen, slappe av sammen og trappe ned det hektiske hverdagstempoet sammen, ville føre til et styrket familieforhold. Slik er det dessverre ikke bestandig. Faktisk finnes det to perioder i året som topper brudd- og skilsmissestatistikken. Den ene rett etter juleferien, og den andre nettopp nå. Denne tiden av året oppleves dermed for mange som konfliktfylt og vanskelig. Månedene etter sommerferien er høysesong for samlivsbrudd og separasjoner.

 

Men hva kommer det egentlig av? Har ikke kjærligheten blomstret som forventet? Fungerte ikke felles avgjørelser for og med barna som det gjør hjemme? Eller har man hatt for mye tid til å diskutere de tingene som ikke fungerer nettopp hjemme?

 

Mens noen familier trenger ferien sammen for å komme nærmere hverandre og på den måten får påfyll av energi til å takle hverdagens mas og kjas igjen, er det andre familier som rett og slett ikke har godt av å feriere sammen. For disse familiene kan det bli for mye å tilbringe flere døgn sammen såpass tett på hverandre. Det at vi ikke tilbringer så mye tid sammen i hverdagen kan være et problem. Vi er ikke vant til det, og da kan ferien fort bli intens og klam. Mange opplever nok å ha samlivsproblemer i det daglige og forventer at ferien kan være løsningen. Da har man planer om å ta igjen det forsømte, slappe av og nyte livet. Så blir det kanskje ikke sånn. Det kan også være problematisk å få kabalen til å gå opp. Med ulike tidspunkt for ferie, barnehagestart, sommerstengt SFO og hensynet til dine, mine og våre barn, kan det oppstå diskusjoner. Og når ferien er over, enten det har vært en sydenferie, storbyferie eller campingferie, kan alvorlige konflikter bli et faktum.

 

 

Jeg ønsker å appellere til dere foreldre som opplever en slik konfliktfylt situasjon der ute. Ta hensyn til barna. Kanskje har de vært eksponert for samlivsproblematikken gjennom hele ferien? Kanskje har konflikten nettopp startet? Andre igjen, har kanskje vært utsatt for krangling og uenigheter allerede lenge før ferien? Uansett, tenk på barnas beste. De har ingen forutsetning for å kunne løse noen av problemene, og de har ikke fortjent å bli medansvarlige. Sørg for at barna ikke involveres i selve konflikten. Det er gjort flere studier på hvordan barn påvirkes av konflikt mellom foreldrene mens de fremdeles bor sammen. I en rapport Folkehelseinstituttet lagde på oppdrag av Bufdir, slås det fast at barna tar større skade av selve konflikten som vedvarer mellom mor og far, enn selve traumet ved et brudd. Det er faktisk verdt å legge seg på minnet. Hvis dere opplever et økt konfliktnivå etter å ha tilbrakt ferien sammen, så vil jeg anbefale å ta tak i det umiddelbart. Møt problematikken, og snakk om den. Det er den eneste måten å finne løsninger på. Men skån barna i denne prosessen.

 

Barn blir utrygge når foreldrene er i en åpen konflikt, og de vil automatisk søke å dempe den. I tillegg føler mange av dem skyld, både for konflikten og det eventuelle forestående bruddet. Nettopp det å påta seg skyld, er uhyre skadelig for barna. Det har sjeldent, eller aldri, fungert å feie problemene under teppet. De forsvinner ikke av seg selv og dukker gjerne opp igjen, når du minst aner det og skader på den måten ennå mer. Det kan i noen tilfeller være avgjørende å få profesjonell hjelp. For dere. Og for barna. Om ikke for deres skyld, så oppsøk hjelp for barnas skyld.

 

Store konflikter, utagering og vold kan være med på å gjøre en separasjon eller skilsmisse helt nødvendig. Hvor stor belastning en slik prosess vil ha, varierer fra barn til barn. Det er imidlertid mange problemer som melder seg når et samlivsbrudd blir en realitet. Bosted, samvær, ferier, høytider, økonomi og uenigheter rundt omsorgen, er blant de gjennomgående problemene. For barnas del, vil det imidlertid være avgjørende at foreldre som går hvert til sitt, beveger seg videre langsomt. Barn trenger tid til å tilpasse seg nye situasjoner. La dem tilpasse seg bruddet før de kastes inn i nye og fremmede relasjoner. Og grunnen til at jeg påpeker nettopp det, er barnas beste. Det absolutt viktigste i en såpass opprivende prosess. At de mest sårbare av de involverte, får den tiden de trenger til å følge prosessen.

 

Barn er livredde for å miste noen, både hva foreldre, søsken, bolig, skole og venner angår. Å ha planene i orden, er dermed helt avgjørende for forberedelsen av barna. Informasjonen som blir gitt, bør tilpasses barnas alder. De vil komme til å ha mange spørsmål: Hvor skal jeg bo? Må vi flytte? Skal ikke pappa følge meg til håndballtrening mer? Det kan være nødvendig med rasjonelle forklaringer på bruddet. Snakk derfor gjerne med barna underveis og forklar grunnen til endringene. Uten noen som helst forvarsel, vil det oppleves som et sjokk. En annen ting som er verdt å huske, er at barn har en sterk lojalitetsfølelse. De er avhengige av tilknytning og vil investere i å beholde relasjonen de har til begge foreldrene. Det er ikke å forvente at de kan forklare hva de tenker, men de er opptatt av å ikke avvise, såre eller klandre noen av dere. Å bevare en god og ekte relasjon til begge foreldrene er viktig for barnet. Dette presiseres til og med i lovverket. Brudd i den daglige kontakten med den ene forelderen er et stort tap. Det er dermed viktig å skåne det for ytterligere endringer og tap på samme tid. Det å la barna få sørge og være lei seg over at livet ble annerledes, er viktig. Det å kunne snakke om det ved behov, er ennå viktigere. Det vil være skadelig å la dem alene med denne belastningen, dersom de trenger å prate om det. Barn kan imidlertid også gå lei av å snakke, vi må respektere at de da ønsker å gjøre andre ting. Det kan være deres måte å håndtere situasjonen på. Barna må alltid behandles som barn. De bør ikke tildeles ansvar. Ikke belastes med foreldrenes følelsesmessige problemer. Barn ønsker nemlig å hjelpe de voksne, og når de ikke får det til, føler de skyld. Vi som foreldre må frata dem all skyld. Det er viktig å definere rollene, du er voksen, barnet ditt er ikke det. Barna velger aldri et samlivsbrudd. Likevel har det en betydelig innvirkning på deres liv. Barn som befinner seg i en krigssone har det vondt. De fleste barn har imidlertid ressurser til å takle et samlivsbrudd, hvis de voksne oppfører seg bra. Husk det!

 

Men når det er sagt, er det jo ikke alle familier som opplever ferietiden som problematisk, og på tross av småkriser etter ferien, trenger det ikke å være ensbetydende med å flytte inn i skilsmissestatistikken. Har man det bra før ferien, skal det nok mye til for at ferien skal være den utløsende faktoren. Jeg heier på dere, og jeg bryr meg om barna deres.

Takk for at du leser! Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for å holde deg oppdatert. Er du i tillegg søt og grei, så del gjerne innlegget for meg. 🙂